Men vi visste om én ukastrert hannkatt. Hermann. Han ble oppsøkt, og turtelduene fikk være for seg selv utendørs.
Men da vi ville hjem, og trodde de evt hadde fått gjort sitt: Da ville Afaia slett ikke hjem. Selv ikke etter at Herman var lukket pent inn i sin leilighet. Hun gjemte seg så godt at vi måtte gi opp. Det var minus sytten, litt for langt hjemmefra, og ikke morsomt.
Vel hjemme ble det felt noen tårer. Vi bestemte oss for å la det gå litt tid, og så dra tilbake for å lete. Villas og Agnete så gjorde. Utstyrt med tykke klær og lommelykter. Vi lokket og ropte. Og nå. Nå svarte hun. Vi fant henne skjelvende under en granbusk. Lykken var meget stor.
Og om dramatikken på toppen av det hele skulle resultere i kattunger, da ble det full pott!
